Myklebust: Ørsta, s. 122
Kalt Store-Rasmus ) Han levde fra ca. 1587 - til sin død på Akershus Festning i 1666 - 79 år gml.
Han var far til både: 425 Marte Rasmusdtr. Harnesmyr og
772 Rasmus Rasmussen Myklebust, som ble neste bruker på gården.
Det står nevnt at Rasmus opprinnelig kom fra Sætre, Ørsta.
Store-Rasmus ble gift ca. 1615 med enken på garden Brandalslid i Sande, Det er mange gjetninger om når Store-Rasmus kom til Myklebust, men forskeren M. Rogne mener det var i 1624, og det lar vi stå her. Han står nevnt i lens- regneskapet første gang i 1624. Da var han nevnt som Rasmus Engelbretson Michelbostad. Det er nevnt at konen døde ( Rasmus sin mor), og at han så ble gift med en enke på Myklebust og fikk garden med henne. Et annet sted er nevnt at han hadde kone og sønn med seg da han kom dit og overtok bygsel på garden. Rasmus sin mor hadde antakelig også en datter med sin første mann.
Det er kanskje helst trulig at han, Store-Rasmus, ble gift med ei enke på Myklebust som var så ung at han fikk datteren, Marte f. 1630, med henne.
I 1626 var Rasmus lagmann i Vatne skibreide. Han hadde eget segl.
Marte ble gift på Harnes 3 ganger og etterlot seg 5 barn.
I 1693 kjøpte Unge-Rasmus 1 ½ vog i Bjørndal av sin fetter, presten Engelbrigt Josephson Rødberg. Han var prest i Haram og bodde på prestegarden på Kjerstad. Faren var Joseph Rødberg i Selje som var gift med søsteren til Store-Rasmus. Hun var Engelbrigts mor.
Den 4/3 - 1694 ga Rasmus skjøte til sønnen Gunder Nr.392 på den tredjedelen av Myklebust som han kjøpte i 1692. Underskriftene var egenhendige av: Rasmus Rasmussen, Erik Rasmussen, Jon Rasmussen, Rasmus Jonsen og Christen Nielsen Flem. Peder Jenssen Oxenøen sette sitt bumerke under. Det tyder på at han ikke var skrivefør.
I unge-Rasmus sin tid fødde garden 4 hester, 34 kyr samt småfe.
M. Rogne har også skrevet om Store-Rasmus og bemerker:
Um hans ætt, sjå Sunnmøre fylke s. 344 - 369. Hans livssoga hev eg skrive i tidsskrift for Sunnmøre historielag i 1925 - 26 og i tidsskrift i 1919.
Det meste av notatene her om Store-Rasmus er fra Rogne og fra Sunnmørsposten.
På Myklebust brukte Store-Rasmus 8 1/3 vog bygslet Giske-gods. Ca. 1650 overlot han 8 vog til Unge-Rasmus og brukte selv bare 1/3 vog. Han betalte odelsskatt for 3 ½ mark. Dette hadde han før betalt skatt for i Vanylven. I 1626 betalte han skatt for 11 mark og i 1630 - 50 for 16 mellag, men noe av dette hadde hans ”skiftebarn” fått i morsarv.
Han eide 11 mellag i Lid, Ørskog, 1 ½ mellag i Hagen, 2 mellag i Sætre, 2 ½ mellag i Mork, Ørsta og 3 ½ mark i Brandalsslid.
I 1636 betalte han en bot på 10 rdl. For at han ikke hadde gitt opptil futen noen bord han skar seg på Lid Sag, som han var medeier i. I 1637 var det en sak om eiendomsretten til Lid mellom Rasmus og lagmann Peder Rafn i Bergen. (Hvem som vant er ikke nevnt).
Som fange på Akershus skrev Rasmus den 13. februar 1662 et brev til statholderen om at ”hands Børn og Folk” måtte få den garden han selv bygslet av kongen på livstid. Den 17. februar sendte stattholderen brevet til lensherre Ove Bjelke med bemerkningen om at søknaden skulle imøtekommes ”thi hand formoder ved hands Exelentsis bistand at vorde hands fengsel kvit”.
Rasmus søkte altså samtidig om å bli frigitt, men det ble han ikke da og heller ikke senere da han søkte om frigivelse.
Følgende historiske notater er fra: ”Sunnmøres eldste historie”
”I balansepunktet”
Sunnmørspostens Forlag 1994
En historie om Bondeføreren Rasmus Ingebrigtsen Myklebust.
Presset på bøndene ble ikke mindre utover i hundreåret. I 1653 og 1654 dro Rasmus Ingebrigtsen rundt på Sunnmøre og samlet inn penger mellom bøndene til en København-reise for å klage til kongen over fogdenes styre. Store-Rasmus var storbonde på Myklebust på Harøya i Haram Sokn. Dessverre for fogdene kunne Rasmus både lese, skrive, regne og derfor føre en viss kontroll med framferden deres. Kongen og bøndene hadde felles interesse i å begrense pengestrømmen til fogdenes egen lomme. I København lovde Fredrik den 3. å hjelpe sunnmørsbøndene, men noe konkret kom ikke ut av besøket.
- juni 1656 møttes vel 90 bønder fra hele Sunnmøre på Kvasnes i Borgund for å sette opp et nytt klageskriv som skulle overrekkes kongen på herredagen i Kristiania det året. Leder for bøndene var Store-Rasmus og Claus Janichen fra BjørnXXy, som særlig hadde støttet Rasmus.
Han hadde tidligere det året reist rundt og samlet inn penger til reisen. I skrivet klaget de over noen av skattene (fornauts- og arbeidspenger) og ”annet” som det var grunn til å klage på. Det kommer ikke klart frem av tingbøkene hva ”annet” var. Men siden folk var så ivrige etter å gjenta klagene i fogdens påhør, er det ikke usannsynlig at det gjaldt Giskefogden, Henning Hanssens, framferd og avgifter som sunnmørsfogden, Nils Knag, hadde krevd inn.
Saken kom opp på herredagen i Kristiania i 1656. Denne gangen var ikke kongen selv tilstede og noen har ment at adelsmennene klarte å vri saken slik at Rasmus ble satt fast for opprør, og at han havnet på Bergenhus. Da må han i tilfelle ha vXXrt der en meget kort tid, for i desember 1657 er Rasmus i Danmark - ”med et løgnaktig, sublikat bønneskrift” ifølge Giskefogden Henning Hansen. Rasmus var tydeligvis ikke lettskremt for i 1661 klaget lensherren i Trondheim over at Rasmus nXX egget bøndene i Romsdalen til opprør.
Store-Rasmus er et eksempel på at det var storbøndene som stod fremst i striden med embetsmennene. Gjennom ord og skrift, aldri vold, kanaliserte han bondemisnøyen fra hele Sunnmøre videre til statsmakten i København. Hendingene viser ogsêa at bøndene hadde stor tro på kongen ville hjelpe dem. ”Han far” ville nok ordne opp bare han fikk vite hvor ille det stod til. Historien hadde lært dem at kongen var interessert i å tukte egengrådige embetsmenn.
Og om reisene til København ikke gav noe synlig resultat straks, rettet de oppmerksomheten mot embetsmennenes administrasjon av Sunnmøre og medvirket nok til de undersøkelsene av embetsmennenes virksomhet som kom i 1660-årene.
Geografisk gårdsbeskrivelse finner vi i dokumenter som beskriver grensene i 1658 mellom det svensk okkuperte Romsdal og Sunnmøre het det: På sørenden av Harøya, no i Sandøy kommune, finner vi de nørste sunnmøringene. Slik står det: ”Først at begynde wed haffuet paa en omfløt åe, kaldes Harøen, som liger alt sammen til Romsdallen vndertagende en gaard synderst paa en naffligh Mæckelboestad, som hørrer til Bergenhuss lehn,…”
På Haug, som ligger bak gamleskulen opp mot fjellet, eller på Nustauå, har kanskje det eldste huset på Myklebust lagt.
Husa på Haugar er i alle fall gamle. På en bjelke i kjøkkenet er årstallet 1660 rissa inn. Store-Rasmus, som giftet seg med ei jordenke og kom til Myklebust i 1610, kan ha bodd her.
På ting i Skaravika 1768 blir det i hvert fall hevdet at det var det gamle tunet på Haug som var Store-Rasmus sitt bosted på Myklebust.
For øvrig er det minst ti garder til på Sunnmøre som heter Myklebust.
Store-Rasmus røra (-bevegelsen)
Allerede frå kring 1600, eller før, tok den nygrunna borgarstanden meir og meir plassen til det gamle bondearistokratiet som den leidande samfunnsklassen på Sunnmøre, langt på veg ved at medlemmane av bondearistokratiet gjekk over i borgarstanden.
Men den siste bondearistokraten - Rasmus Ingebrigtson på Myklebust på Harøya - døydde ikkje før i 1660 - årene, og det fekk den sunnmørske embedsstanden merke, ikkje minst Niels Knag.
Store - Rasmus, som han ble kalla, var storbonde, sageigar (Lid i Ørskog) og jordegodseigar, og av urgamal sunnmørsætt. Han var også rekne- og lesekunnig. Ellers dreiv han med fiske og bergenshandel - kanskje også som jekteeigar - i stor stil. Men Store-Rasmus var og blei bonde, ikkje borgar, som mange av frendane hans var blitt. Såleis kunne han representere det store fleirtalet av sunnmøringar, ikkje berre ein liten del av dei.
Det vil føre for langt å gjennomgå Store-Rasmus røra i detalj; poenget her er å peike på at det faktisk kunne mobiliserast ei rein folkerørsle mot den sivile embedsstanden på Sunnmøre så seint som i 1650-åra. Det viser at Sunnmøre hadde ein politisk eigentyngde, som i alle fall ikkje hadde vore mindre før, som dei føregåande styringsmennene, det vere seg futar eller giskefutar - umogeleg kan ha latt vera å ta omsyn til. Styringsmenn som gjekk for langt i å flå bøndene - som t.d. Henning Hanssen (Smit) og kanskje Niels Knag - fekk smake ”pisken”. I 1640 - og 50-åra rekna dei kanskje med at det ikkje lenger fanst samlande element for bondestanden på Sunnmøre, og dei ser ut til å ha fare åt som om dette skulle ha vore tilfelle. Men dei hadde gløymt Store-Rasmus - den siste ”naturlege leiaren” for sunnmørsålmugen. Heilt frå 1626, dvs. frå futen Knud Jensen si tid, hadde han halde ”rekneskap” med futane, er det opplyst. Så lenge slike folk fanst, var det uråd å tyne sunnmøringane til beinet. Dette er viktig å ha i minnet når ein skal vurdere tilhøva i lenstida.
Den rettstryggleiken for ålmugen som var sikra ved tilværet av bondeførarar som Store-Rasmus sitt slag i lenstida, blei langt på ved sikra ved formelle reglar under Eineveldet. Men ikkje fullstendig. Sunnmøre kunne ha tronge ein og annan Store-Rasmus også under Eineveldet, men utviklinga - dei øknomiske og sosiale endringane - utrydda alle slike ”mellomalderfigurar” for godt.
Dei hadde for si tid gjort jobben sin!
Tillegg om Store-Rasmus (Fra I. M. Svanemyr: ”Soga om ættegardane på Uksnøy.”)
Etter som det er skrevet om han må Rasmus ha vært en uvanlig stor og sterk mann, men om det er derfor han ble kalt Store-Rasmus eller fordi han var en stor leder er uvisst. Han er jo mest kjent for sin lange kamp med futer og øvrighet. Han var en rik mann, og mange var de som fikk hjelp av ham når det knep som verst. Bøndene stod derfor samlet bak ham i kampen.
Den første futen han kom i krangel med var Jens Davidsen , ca.1626. Han ble avsatt i 1628. Den neste var Niels knag, og feiden med ham varte i mange år. Den endte med at Rasmus ble fengslet som opprører og dømt til døden.
Det ble svartår i 1630 og noen år fremover. Fisket var skralt og vinterstormene harde og lange, og mange kom bort på havet i denne tiden. Vår og sommer var kalde og regnfulle så kornavlingene slo feil år etter år. Nøden var stor både for folk og dyr, men de store skattene ble likevel drevet inn av futene og deres folk. Det var i denne tiden, 1630, at Thomas Langved fant Storegga, men det var farefullt å dra så langt til havs og mange kom bort.
Rasmus fikk forbud mot å holde samlinger med bøndene, men da skar han hærpil og bøndene møtte mannsterke fram. Futene slo til. Rasmus og mange med ham fikk store bøter og han ble beskyldt for å hisse til opprør. Han skulle derfor straffes strengt - dødsstraff!
Futene klaget til Stattholderen i Norge og til kongen i København. Rasmus gjorde det samme, men det viste seg at hans klagemål nesten aldri kom frem. Da Rasmus fikk vite dette rustet han ut ”flatbrenneren” - en storbåt - like etter påske i 1653 og dro like til kongen i København. Løfte om hjelp ble gitt, men hjelpen kom ikke. Tre år på rad reiste Rasmus på denne måten til kongen. Til slutt ble han lovet at saken skulle tas opp i Norge når kongen kom dit pXX ”Herredagen”. Rasmus kom som avtalt men ikke kongen. Det ble Rasmus sin ulykke.
Han ble arrestert sammen med to andre bondeførere, og alle tre ble sendt til Bergenhus festning.
Det ble nå stille om Rasmus en tid, men i 1657 begynte lensherre Ove Bjelke på Bergenhus og brevveksle med kong Fredrik III om at Rasmus måtte dømmes, for øvrigheten i Norge var ivrige etter å bli kvitt han. Ove Bjelke og Hans Smidth (Se Nr 4062)
forberedte saken og fikk sorenskriver Jørgen Pors og 12 striler til å dømme han fra livet!
Unge-Rasmus skrev da egenhendig til kongen med bønn om ”at lade hands fader blive fri”. I et brev fra kongen, datert 15. juli 1657, ble så Rasmus frigitt mot kausjon.
Rasmus var nå ca. 70 år gammel. Han kom hjem, og i årene som kom holdt han seg i ro og unngikk all øvrighet så godt han kunne.
Det var nå krig mellom Sverige og Danmark/Norge, og en tid hadde svenskene herredømmet over Trondheims Len med Romsdalen Amt. Grensen mellom Romsdal og Sunnmøre gikk da som nå over Harøya mellom Myklebust og Røsok. Dermed rådde danskene på Myklebust og svenskene på Røsok. Bygdesoga forteller at når Rasmus så at skipet til futen var på vei mot Myklebust så ruslet Rasmus en tur til Røsok og var der til futen var reist igjen.
I 1660 ble det fred med svenskene og øvrigheten tok opp igjen saken mot Rasmus. Dødsdommen ble ettergitt, og nå gikk myndighetene inn for å få Rasmus i fengsel, og det greide de. Den 24. august 1661 ble det av nye folk avsagt ny dom der det stod ”at Rasmus Engelbregtson Michelbostad bør på Akershus slot at straffes i Jærn og arbeide hands lifs tid.”
Gunlaug Grindheim: Hildremyrsfolket - bra artikkel om Store-Rasmus og etterslekt!
M. Rogne: Haram 1, s. 202-233!
"Bondeson, truleg fødd i 1588 i Ørsta skipreide. Faren heitte Engelbrigt (Torson?) og budde visst på Sætre i Ørsta, eller på Bjørndal og Vartdal. Han var ein velstående bonde som åtte jordegods. "
Årbok 1980-98, r 94842 Haram, skrif 43/98, artikkel av Lars A. Roald.
Sykkylvsbok 2:
Styrker Pedersen slo lag med Rasmus Inge-brigtsen Myklebost frå Haramsøy. Store-Rasmus, som han vart kalla, hadde i lang tid lege i beisk strid med futar og andre embetsmenn, og hadde vore tre gonger til København med klagemål til kong Fredrik III. Kongen hadde lova hjelp, men han var så oppteken med krigar at han knapt hadde tid til å ta seg av griske embetsmenn i Norge. Styrker Pedersen Vik, Store-Rasmus og Claus Janechen på Bjørnøya i Borgund reiste i 1654 rundt på sunnmørsbygdene og greidde ut for ålmugen om mis-ferdene til embetsmennene, og dei tre karane bad om pengehjelp, ca. 2 skilling av kvar gardbrukar, til ei ny klageferd til Kong Fredrik III. Dei meinte å oppnå like stor skattelette for folk som det ferda kosta, så ålmugen kunne sjå på pengehjelpa sum forskot på toll og skatt. Dessutan ville Styrker og felagane hans ha med gave og helsing til kongen frå eit trufast folk som bad kongen sin om hjelp. Dei fekk det dei bad om, og med fullmakt frêa ålmugen til å bere fram klagemåla, kom karane fram til København. Det var visstnok om våren 1655. Kongen tok mot dei med godhug, og svara at ved jonsoktider året etter skulle han kome til Kristiania og halde herredag, og då måtte dei møte fram der med klagemåla sine, så skulle dei få bot på vanstellet. Kong Fredrik III. fekk diverre ikkje høve til å fare til Kristiania i 1656. Prins Kristian møtte i staden. Embetsmennene nytta då høvet til å arrestere Store-Rasmus, og dei førde han som straff-fange 90
til Bergen. Futen Nils Knag reid i triumf heim att opp Gudbrandsdalen med klagebrevet frå sunmnørsbøndene i lomma. Då han kom til Bjørnekleiva i Romsdal, ramla han av hesten og braut foten. Det sette seg verk i beinet, og foten måtte sagast av. Før så langt kom hadde futen Nils Knag prøvt å finne skilleg grunn til å setje Styrker Pedersen og felagane hans fast. Dei hadde også klaga Knag til slottsherren i Bergenhus len, Ove Bjelke, for å ha teke ulovleg ±junkerstoll av ålmugen, så det var rimeleg at Knag kleia i fingrane etter å få has på desse bråkmakarane. I 1655 tok han saka opp på tinget på Apalset og spurde ålmugen ut om kva Store-Rasmus og Styrker Vik hadde ±bedrevet» i Sykkylven og andre bygder, om pengehjelpa dei hadde fått til ei reis til Danmark, og kva klagemål dei for med. Knag spurde og grov på ting etter ting, men fekk greie på lite eller inkje. I 1658 er Knag på nytt på offensiven, og no er det serleg Styrker Vik og Claus Janechen som er i søkjelyset. Futen ville også vite kvifor ålmugen hadde klaga på han til Ove Bjelke, og ålmugen svara at kvar av dei hadde betalt han 6 skilling i junkerstoll, men desse skillingane skulle vere futen vel unnt. Claus Janechen vart driven frå heim og gard. Store-Rasmus var arrestert men frigjeven mot kausjon frå sonen. Styrker Pedersen Vik var ein av dei siste som gav seg. Han budde i Styrkågarden til han døydde i 1698, og garden fekk namnet etter han. Han let etter seg ei brutto eige på 56 rdl, og ein gjeld på 38 rdl. Eldste sonen, Ole, ±boende i Nordland eller Findmarken» hadde til gode heimafylgjet sitt, 20 rdl, og for dette fekk han utlagt av buet eit sylvbelte, ein koparkjel, ein skjering og 3 kyr. Elles fekk enkja sitje i uskift bu, men ho og sonen som tok over bygselen, måtte sjølve reparere ±den brøstfeldighed som findes på husene».